Det gikk 10 sekunder og den hysteriske gråten var helt borte i motsetning til forrige gang da hun holdt på veldig lenge. Jeg fortsatte å banke selv og hun ble enda roligere og innen et minutt kunne vi sitte og snakke om den ”dumme” vepsen som ikke burde gjøre slike ting mot små barn. Og i motsetning til forrige gang når jeg måtte trøste veldig lenge gikk hun resolutt inn på rommet sitt for å begynne å leke igjen, noe jeg fant litt merkelig. Er ikke engang redd for veps når hun ser en, men har selvsagt respekt for hva som kan skje.
