I mitt voksne liv har jeg båret med meg en hemmelighet for mange, jeg har lidd av en helt vanvittig høydeskrekk. Å stå på en vanlig kjøkkenstol, ga meg en svimlende følelse. Å gå på fjelltur, slo meg nesten ned i bakken. Høyder i naturen, medførte plutselige situasjoner, der jeg fikk trang til å hive meg utfor, holde meg fast i fjell/bakken og ingen kontroll over redsel og tårer. En stige kan kun bestiges når den ligger flatt på bakken.
Fortvilelsen over egen situasjon og de begrensingene dette medførte i hverdagen og ute på tur økte for hver dag. Sterk fortvilelse over at jeg ikke hadde kontroll, og at den «totale» frykten for et nytt høydeskrekk-angrep bidro til at jeg begrenset hvor jeg dro og hva jeg ønsket å gjøre. Episoder med tårer, redsel og skrekk også når vi var på biltur over høye broer i Nord-Norge, jeg regelrett ulte.
Tidligere erfaringer, tross min jernvilje har endt i panikk og fastlåste situasjoner. Når det kommer til høyder har jeg krabbet meg rundt og ned, grått, hylt og ult i ren desperasjon, angst og fortvilelse og ikke helt fått til det å kunne nyte utsikten der oppe i «skyene». Tvert om, det har vært et mareritt.