En mann i førtiårene søkte hjelp fordi han slet med å kommunisere med sin kone. Hun kritiserte ham stadig for å være følelsesmessig lukket, og han klarte ikke å sette ord på det han følte. Forholdet deres begynte å skrante, og han fryktet at de var på vei mot skilsmisse. Til tross for at hun flere ganger hadde forsøkt å få ham til å åpne seg, følte han at ordene satt fast i halsen.
Da vi startet behandlingen, beskrev han problemet som en intens følelse, på rundt 8-9 på en skala fra 1 til 10. Under tappingen dukket et gammelt traume opp – en hendelse han ikke hadde tenkt på på mange år. Da han var i slutten av tenårene, hadde kjæresten gjort det slutt, og han opplevde sin første kjærlighetssorg. Knust og sårbar ønsket han å snakke med moren om det, men da han prøvde, møtte han en kald respons: «Dette er livets realiteter, du må bare glemme det og komme deg videre."
Ordene traff ham hardt. Han følte seg avvist og alene i smerten. Etter den dagen sluttet han å dele følelser med andre – han overbeviste seg selv om at ingen egentlig brydde seg. Dette ble starten på et mønster der han trakk seg unna emosjonelle samtaler og stengte av.
Under tappingen begynte han å slippe taket i den gamle sorgen. Etter behandlingen sa han overrasket at minnene om morens harde tone ikke lenger vekket den samme triste følelsen. På skalaen fra 1 til 10 hadde intensiteten sunket til rundt 2. Han følte seg lettere, som om en usynlig blokkering var i ferd med å forsvinne.
Neste gang vi snakket, kunne han fortelle at noe hadde endret seg. Han hadde for første gang på lenge klart å prate åpent og fritt med sin kone. De hadde funnet tonen igjen, og han følte seg mer til stede i forholdet.