Jeg har alltid hatt en dyp frykt for slanger og ormer. Bare tanken på dem fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min, og på sommerstid unngikk jeg ofte turer i naturen i frykt for å plutselig støte på en orm. Selv om jeg visste at vi i Norge ikke har farlige slanger for mennesker, kunne jeg ikke riste av meg angsten for hva som kunne skjule seg mellom steiner, i høyt gress eller langs skogsstier.
Til slutt begynte frykten å bli mer enn bare en plage – den påvirket hverdagen min. Jeg passet ofte en liten, søt hund, og jeg elsket å tilbringe tid med den. Men hver gang vi skulle ut på tur, kjente jeg en lammende uro. Hva om det lå en hoggorm langs stien? Hva om hunden snuste seg rett bort til en? Tanken på at noe kunne skje med den, gjorde meg så stresset at jeg nesten ikke turte å la den bevege seg fritt.
Jeg kjente en TFT-terapeut som foreslo at vi kunne prøve tapping for å se om det kunne hjelpe meg med å håndtere frykten. Jeg var skeptisk, men samtidig så plaget av denne angsten at jeg var villig til å prøve hva som helst.
Gjennom økten banket jeg på flere punkter på kroppen, samtidig som terapeuten veiledet meg. Hun spurte også flere detaljerte spørsmål. Underveis i prosessen innså jeg noe viktig: Frykten min hadde røtter langt tilbake i tid. Som barn hadde jeg ofte hørt foreldrene mine fortelle skumle historier om slanger, og de advarte meg stadig om å være forsiktig i naturen. Uten at jeg hadde vært bevisst på det, hadde disse historiene festet seg dypt i meg og utviklet seg til en irrasjonell angst.