For henne er det alt eller ingenting. Hun har ikke noen tro på at hun bare kan spise litt og så stoppe. Først ber jeg henne lukke øynene og late som om hun spiser den beste sjokoladen hun vet om på den beste tiden av døgnet for henne. Jeg ber henne beskrive form og farge ++ og SUD på hvor deilig det smaker er 10. Jeg banker følelsesalgoritmen og etter 10 min er SUD 0. Hun kjenner ikke smaken lengre. Selv om jeg beskriver sjokoladen slik som hun liker den best. Vi går over på hvor trist det er for henne og eventuelt miste den kosen/trøsten/belønningen hun føler at det er å spise sjokolade. Jeg bruker PP og sluttfølelsen blir en tristhet og en tomhet. Vi går tilbake til barndommen og jobber en del med denne (traumealgoritmen). Og da vi går tilbake til sjokoladen igjen sier hun at hun kan spise noen få hver kveld. Jeg spør om hun ville vært fornøyd med det, og til det svarer hun at det ville vært fantastisk om hun hadde klart å stoppe etter noen biter. Derfor jobber vi videre med det. “Hvor sikker er du på at hver gang du spiser sjokolade så mister du kontrollen”. SUD går ned og er tilslutt på 2. Vi jobber også litt med usikkerheten hennes rundt at en så kort stund med TFT kan forandre ett mønster hun har hatt i mange år. Avslutter med øyerulling. Pr2 fungerte veldig bra for henne så jeg viser henne den og Pr1, og forklarer henne at hver gang hun kjenner ett sug så kan hun tappe på disse punktene.