Allerede før vi begynte med banking fikk hun panikk. Det viste seg at hun også hadde angst for berøring, noe som selvfølgelig ble trigget i denne situasjonen. Derfor begynte vi å arbeide med dette. Hun skalv og svettet og hadde hjertebank. I løpet av et kvarter sank SUD fra 10 til 0. Jeg benyttet algoritmen for komplekse traumer + angst med vekt på pkt. under øyet. 9G hadde stor effekt, likeså PR2 som virket svært beroligende. Hun var svært forundret over at hun nå kunne sitte så nær et menneske, bli berørt og samtidig være rolig. Hun ble imidlertid enormt trett og hadde vanskeligheter med å holde seg våken og oppreist, hun gjespet i ett sett. Jeg fortsatte bankingen mens hun fokuserte på dette, og kort tid etter var hun ikke lenger trett. Hun sa at det kjentes som om hun hadde fått en høneblund. Dermed var hun klar for det hun egentlig kom for. Da hun så seg selv som passasjer på bussen, kjente hun sinne i f.h.t. de andre passasjerene som kom for nær henne. Det var som om huden var irritert, full av sinte pigger som stod rett ut, og hun hadde lyst til å skrike til alle sammen. Etter å ha vært sint en stund kjente hun at hun egentlig var redd, og gråten tvang seg frem, men hun stoppet det like raskt. Hun har nemlig alltid holdt tilbake alle utrykk fordi det oppleves som farlig. Her stanset alt opp en stund. Det var umulig for henne å fokusere på passasjersituasjonen, men plutselig dukket det opp et fortrengt bilde av en annen buss den gangen hun var 9 år. Hun var sendt av sted alene fra leirskolen for å hente en gjenglemt veske på bussen. Hun var veldig redd og ønsket at noen kunne følge henne, men ble ikke forstått. Følelsen av å bli presset inn i en situasjon som krevde altfor mye av henne var overveldende. ( Hun har måttet være stor og ordne det meste selv fra hun var ganske liten. ) Under bankingen følte hun plutselig at hun kunne overgi seg, hun ble omsider sett, hørt og forstått. Den lille 9-åringen inne i henne kunne endelig slutte å ta seg sammen/være stor. Hun var helt utslitt men trygg og glad.