I januar 2020 fikk min datter på da nesten 2 år et krampeanfall ut av det blå. Hun fikk ganske raskt kraftige kramper, og når hverken min samboer eller jeg hadde erfaring med slikt fra tidligere ble vi veldig redde. På et tidspunkt kunne vi ikke høre eller kjenne om hun pustet eller hadde puls, og fikk da beskjed fra AMK om å begynne lunge og hjerte redning frem til ambulanse kom. Mens vi holder på deler min samboer og jeg et blikk, hvor vi begge tenker det samme. Nå mister vi datteren vår.
Heldigvis gjorde vi ikke det, og i tiden etterpå men flere anfall av ulik grad over en lengere periode fikk hun diagnosen epilepsi og begynte på medisiner som holder henne anfalls fri. Det gikk nesten et år etter denne episoden at det begynte å tære på kroppen, og hver gang jeg pratet om det eller tenkte på hendelsen ble jeg veldig trist. Dette blikket vi delte og den følelsen som oppsto der og da var veldig lett å fremkalle i ettertid, og ryster hele kroppen. Jeg forsto etterhvert at dette var en traume jeg ikke hadde bearbeidet, og søkte derfor hjelp til dette